Det er ikke alle planlagte tur-prosjekter som går helt etter planen. Da jeg sent i høst drømte om ny langtur så jeg ikke helt for meg at årets vinter skulle bli så snøfattig her nede på Østlandet. Med de siste vintrene friskt i minne fantaserte jeg om å kunne legge ut på mange fine helge-skiturer og sakte men sikkert jobbe meg nordover mot Gjendesheim. Med lite snø har det kun blitt noen få skiturer ut fra Brovoll og Lygna. Fra Lygna fikk jeg gått både litt sørover og litt nordover så nå gjenstår bare et lite strekke mellom Brovoll og Sagvollen. I tillegg er det litt mer hektisk på jobb dette året enn i fjor så da blir det mindre tid til friluftsliv akkurat nå.

I månedsskiftet mars/april var planen å legge ut på ski gjennom deler av Langsua sammen med min turleder venninne, Evelina. Med hele verden snudd opp ned ble ikke det mulig så nå er langturen lagt på is inntil videre og så får vi gjenoppta det prosjektet når hverdagslivet er tilbake til normalen. I mellomtiden nyter jeg livet hjemme med flokken min og etterhvert nærturer i Romeriksåsen når helsa er gjenvunnet:)

Det viktigste med turene er at jeg skal kose meg og nyte å være på tur. Derfor får jeg legge ut på tur når det passer, og så kommer vi i mål på Gjendesheim til slutt:)

Når man først er blitt hekta på å gå tur er det bare å fortsette:) Jeg kjenner jeg savner spenningen av å planlegge et turprosjekt og gleden ved å oppdage og se nye turområder. Jeg har derfor bestemt meg for å gyve løs på DNTs andre langtur, nemlig Jotunheimstien.

Jotunheimstien strekker seg fra Oslo sentrum, gjennom Oslo marka, Romerikåsen, Hadeland, Langsua og helt frem til Gjendesheim som er målet for langturen. 380 km, 12 kommuner, 3 fylker og estimert til en tur på 17 dager hvis man går den i ett.

Heldig for meg så går de første etappene av denne turen samme trasè som Rondanestien, og jeg har allerede vært ute og gått deler av ruta helt frem til Brovoll.  Akkurat som sist vil jeg gjennomføre turen i etapper for å få dette til å gå opp med en ellers aktiv hverdag her hjemme og på jobb.

Denne gangen er planen å ta de resterende etappene fra Brovoll og helt frem til Gjendesheim i Jotunheimen på ski i vinter. Jeg vil bruke noen helger og kanskje deler av vinterferien på dette. De siste etappene kan jeg ikke gjennomføre på ski før etter at de har blitt kvistet, men det er normalt fra ca. 15 februar i dette området. Jotunheimstien er jo en merket fotrute så det å gjennomføre langturen på ski medfører at jeg må tilpasse etappene litt og det blir en litt annerledes tur enn om man går denne på barmark. Men DNT har sagt seg positive til at jeg gyver løs på denne varianten.

Så hvis noen kjenner på lysten til å henge seg på noen litt lengre skiturer i vinter så er det bare å si ifra. Å som jeg gleder meg til å skli innover i vakkert vinterlandskap og etterhvert se Jotunheimen i det fjerne.

Tusen takk til Svein for lånet av diverse kart og for å være en god sparringspartner når jeg har spørsmål underveis i turplanleggingen min:)

 

 

Den som intet våger, intet vinner – Den som går i Rondane skaper minner – Den som tar stien forsvinner – Blant lyng, trær og pinner

Våren og sommeren 2019 gikk jeg Rondanestien fra fjord til fjell på 435 km. Jeg tok turen over mange etapper fra jeg startet i Oslo sentrum 1. mai til jeg kom i mål på Hjerkinn 5. august. Helger, et par ettermiddager etter jobb og en del feriedager gikk med denne våren og sommeren, men det var det verdt! Mestringsfølelsen er stor når man har klart å holde på et sånt langsiktig mål og faktisk klarer å gjennomføre med glans:)

Les mer om min oppsummering fra turen her: Rondanestien 2019

Går du selv og tenker på å dra på en lengre tur? Da anbefaler jeg deg å lese erfaringene fra meg og andre turgåere her: https://rondanestien.dnt.no/om/

Snipp, snapp, snute så var tureventyret på 435 km ute….

I går, søndag, vandret Evelina og jeg fra Dørålen til Grimsdalen. Turen mellom de to dalene bød på variert terreng og flora. Vi startet med å gå 5 km igjennom steinete Dørålglupen – en spesiell og artig opplevelse.

Deretter bar det ganske bratt nedover til Haverdalen hvor vi rastet og Evelina testet badetempen😉 Videre 300 høydemeter oppover igjen til vi kom på en høyde hvor vi etterhvert så ned i vakre og frodige Grimsdalen. Heldige oss hadde fått fraktet en av sekkene med bil til neste hytte så vi byttet på å gå med sekk👍

Vel fremme på Grimsdalshytta kunne vi tørke klær, slappe av og meske oss med deilig mat. Hurra for Turistforeningens flotte hytter og hyggelige vertskap!

I dag, mandag, var vi tidlig oppe og underholdt resten av hyttegjestene med vår morgenyoga på plenen foran hytta🙏 Etter deilig frokost bar det rett ut på siste etappe mot Hjerkinn for å rekke toget kl. 1530. Slitsomt å starte dagen med å forsere nye 300 høydemetere, men vi kom oss opp!

Korte bildestopp og kaffepause underveis og til slutt brusstopp på Hageseter da vi kom til sivilasjonen. De siste kilometerne av turen krysset vi E6 på Dovrefjell før et strekke igjennom bjørkeskogen.

Da er målet nådd – 435 km har jeg vandret langs Rondanestien. 150 av disse er unnagjort nå de siste 8 dagene. Nå skal kroppen og ikke minst føttene få hvile noen dager😉

Flere bilder og refleksjoner fra turen kommer etterhvert👌

Endelig er jeg i Rondane – og dertil dårlig dekning, men det er egentlig ganske deilig😉 Jeg er godt inni turbobla mi og nyter roen og naturen til det fulle.

I går gikk jeg siste etappe fra selvbetjente Eldåbu på Venabygdsfjellet til betjente Bjørnhollia i Rondane. Mamma og jeg koste oss på tur igjennom denne vakre dalen. Vel fremme på Bjørnhollia var det skikkelig deilig å endelig kunne ta seg en dusj og meske seg med all slags deilig mat & drikke.

I dag, lørdag, vandret Evelina – min turvenninne- og jeg ut i morgentåka med retning mot Dørålen.

Praten gikk i ett i 8 timer og vipps så var vi fremme😉 Vi nøt noen gode stopp underveis og testet badetempen i en elv.

Nå pleier vi såre føtter og forhandler fraktpris med noen andre besøkende her på Nedre Dørålseter i håp om å få kjørt sekker til Grimsdalen i morgen😜

Hurra! I dag kom sola og varmen tilbake☀️ Etter en litt folksom natt på Gråhøgdbu hvor mamma og jeg sov i nødbua spratt vi opp i morges og vandret avgårde tidlig.

Første del av turen gikk i underkant av Muen før vi krysset riksveien og klatret oss opp fra Ramshytta til ca 1200 moh. På toppen her så vi for første gang Rondane i det fjerne. Nydelig skue!

Vel 2/3 på veien tok vi en velfortjent rast i sola før vi vandret den siste biten i mellom myrer ned mot Eldåbu. I kveld blir siste måltid med Real før vi kan se frem til dusj og 3-retters på Bjørnhollia i morgen!! Det gleder vi oss til.

I morgen mønstrer også turfølget mitt for siste del på – Evelina, min turleder venninne fra Gjerdrum, kommer inn til Bjørnhollia. Og mamma drar lørdag morgen hjemover med buss etter en fenomenal innsats på tur i 5 dager. Så sprek skal jeg også bli når jeg blir Topps-senior💪

I dag morges var det tett tåke og det minnet om sludd det som kom ned fra oven. Men vi kledde på oss for å holde varmen og fordelen er jo at da blir sekken litt lettere😜

Etterhvert lettet været litt, men det er så takknemlig å kunne følge røde T’er og varder i tåka. Takk til frivilligheten! Vi fikk bryne oss på to hengebruer og en elv vi måtte vade over i dag. Da fikk vi i det minste vasket føttene😉

Ingenting smaker så godt som lunsj i det fri og sulten blir man når man trasker 18-20 km om dagen.

Etter 5,5 time på vandring var det godt å komme frem til ferdig oppvarmet hytte på Gråhøgdbu i dag. Her er det flere vandrere så mamma og jeg sover ute i sikringsbua i natt. I morgen går ferden videre til Eldåbu og turens siste selvbetjeningshytte.

Da er jeg godt i gang med de siste 8 etappene mine av Rondanestien🥾💚 Jeg og min mor som er med meg de første fem dagene startet ut fra Øyerfjellet i nydelig sommervær i går☀️ Etter 15 km kom vi frem til koselige Vetåbu hvor vi sov til i dag og vi var så heldige å ha hytta helt for oss selv.

I natt kom et værskifte så shortsen ble bytta ut med ulltrøye og pannebånd i dag. Vi vandret av gårde i lett regn men etter et par timer letta været. Kun sett sauer, et par ryper og et par heilo på vår tur i dag.

Nå sitter vi under hvert vårt ullpledd med fyr på peisen og drikker te inne på Jammardalsbu. I morgen går ferden videre nordover inn på Venabygdsfjellet🏔🥾

Etter en kort pitstop hjemom la jeg ut på tur igjen mandag formiddag. Møtte turfølget mitt, Ann Kristin, på Hornsjø hvor vi vandret de 20 km til Djupslia.

Øyerfjellet er en ny opplevelse for meg, men et sted som virkelig egner seg for barnefamilier. Lettgått og ganske åpent turterreng. Det er også mange stille fjellveier som egner seg ypperlig til sykling.

Vi vandret forbi mange trivelige setergrender før vi kom over demningen ved vannet Djupen og opp til DNT Lillehammers selvbetjente hytte, Djupslia. Det ble en koselig kveld med RealTurmat og rosevin til middag før vi etter frokost i dag, tirsdag, gikk fjellveien ut av Øyerfjellet.

Nå sitter jeg på Lillehammer og venter på toget til Vinstra. Gleder meg til rolige dager med flokken min på hytta og dagsturer der. Det blir derfor pause i Rondanestien vandringen frem til månedsskiftet juli/august – da venter nye etapper med hyggelig turfølge🥾🏔

Lørdag morgen tok vi det med ro og nøt den nye og flotte Øyungshytta vi var på. Skikkelig luksussted for en vandrer etter flere netter i enkle, men også veldig sjarmerende koier.

Øyungshytta stod ferdig for et år siden som en erstatning for Godlidalshytta som ligger 5 km nordvest. På grunn av villreinen i området ble det besluttet å stenge denne hytta.

I krysset litt nedenfor Øyungshytta tok jeg farvel med flokken min for noen timer og startet på min vandring over fjellet til dagens turmål, Skolla. Flokken gikk ned til bilen og brukte formiddagen på å fete seg opp på Kvarstadsetra.

Det var herlig å endelig kunne gå i skikkelig fjellterreng igjen! Skogen er vakker den, men nå har jeg fått min dose for en stund:) Litt over halvveis passerte jeg Godlidalshytta og derfra igjennom et frodig myrområde med multetuer på alle kanter.

Jeg vandret forbi Bunkerudtjern og hadde følge av mygg og knott på min vandring videre ned mot Skolla.

Selv på en lørdag i et nokså populært turområde så jeg kun et par andre turgåere i det fjerne. Det å vandre alene er fredelig og naturen kommer tettere på, men samtidig har jeg ingen å dele turøyeblikkene med. Jeg trives jo best med flokken min eller gode venner på tur. I området jeg nå er vil det fortsatt være få turgåere. Det er først når jeg beveger meg inn i Rondane at jeg vil møte folk. Jeg har derfor tatt 48 timers turpause for å se om jeg klarer å lokke med meg noen ut på vandring. Hvis ikke velger jeg kanskje å ta noen etapper i Rondane hvor jeg i hvert fall vil møte folk på hyttene underveis💚